Hver eneste uke ringer journalister meg med spørsmål preget av bekymring eller fascinasjon over barn og ungdoms internettbruk. Men hvorfor ringer ingen og spør om pensjonistene? Om man fortsetter å lage nettsider som kun passer 15-åringer med perfekt syn og hørsel og pinsettmotorikk, går man ikke bare glipp av kunder. Det er dyrt om folk må ringe eller sende brev i stedet for å kunne løse ting på egen hånd på nett.

Det er lett å tenke at grunnen til at jeg blir spurt om barn og ungdom er at fagfeltet mitt er sosiale medier og digital kommunikasjon. Og alle vet jo at det er sånt ungdommer holder på med, ikke sant? Ja, også vi voksne da, som er i arbeidslivet, men vi bruker jo bare internett til gammelmodige ting som epost. I ny og ne skryter vi av sommerferier og rødvinskvelder på Facebook. Og pensjonistene? De er vel ikke på internett uansett.

Hvis du tror det, tar du feil. Du har kanskje hørt anekdotene om en bestefar eller bestemor som er blitt skikkelig glad i nettbrettet sitt – kanskje har du også gitt bort et slikt nettbrett i julegave. Eller, vel så sannsynlig: Du er pensjonert og kjøpte et nettbrett til deg selv. I så fall er du ikke alene. Tallene fra SSBs mediebarometer i 2013 viste at 29 prosent i alderen 67–79 år oppga å ha tilgang til nettbrett (så får vi bare lure på hvorfor SSB slutter å spørre om medievanene når man passerer 80…).

Det er heller ikke slik at det å ha rundet 67 betyr at man er avhengig av et nettbrett for å skjønne opp og ned av internett. En 55-åring som i 1995 leste Dagens Næringslivs lange artikkel om «telebanktjenestene» – under introen «bruk av telebanker eksploderer» er i dag en 74-åring. Blir vi virkelig overrasket hvis han eller hun er en aktiv bruker av både internett og nettbanken i dag? I 2013 svarte 52 prosent i alderen 67–79 år at de brukte internett daglig. Blant internettbrukerne i alderen 67–79 år sier 55 prosent at de har brukt internett til banktjenester en gjennomsnittsdag.

Det vanligste er altså at 70-åringer er aktive nettbrukere. Internett-brukerne i denne aldersgruppen bruker ikke nettet kun til å lese nyheter (67 prosent), de er også daglige brukere av epost (61 prosent) og sosiale medier (31 prosent).
Hva innebærer så dette? Det betyr ikke at vi skal begynne å skreddersy nettsidene for eldre eller lage egne løsninger for dem som er 67 pluss. I årene jeg har jobbet med brukervennlighet og tester for å avdekke brukervennlighet, ser vi gang etter gang at det er de samme brukervennlighetsproblemene som stikker kjepper i hjulene for 27-åringen og 67-åringen. Det bare hender litt oftere at 27-åringen har en plan B.

Men det betyr at det er penger å tape på ikke å ta høyde for det mangfoldet av brukere du antagelig har på nettstedet ditt, og kommer til å få i fremtiden. Jo eldre man blir, jo større er faren for at man har nedsatt syn, nedsatt hørsel, nedsatt motorikk. Ørliten skrift og lav kontrast er noe som irriterer mange, men som kan gjøre det umulig for andre å få gjort hverdagslige gjøremål, slik Blindeforbundets Uleselig-kampanje elegant demonstrerer.

Om man fortsetter å lage nettsider som kun passer 15-åringer med perfekt syn og hørsel og pinsettmotorikk, går man ikke bare glipp av kunder. Det er dyrt om folk må ringe eller sende brev i stedet for å kunne løse ting på egen hånd på nett. Ifølge Stortingsmeldingen Digital agenda for Norge koster henvendelser 110 kroner i brevs form, 40 kroner per telefon, og tre kroner om det skjer elektronisk.

1. juli 2014 trådte en ny forskrift i kraft, enstemmig vedtatt av Stortinget, som krever at nettsider bestilt og utviklet etter denne datoen skal være universelt utformet. Da har du ikke lenger noe valg: Du blir nødt til å designe og utvikle sider for flere enn Leonardo da Vincis idealmann.

Tidligere i vår ledet Aftenpostens økonomiredaksjon korstoget mot den nye forskriften, da de publiserte en artikkel med stikktittelen: «Alt fra landets største banker til den minste idrettsklubb må i løpet av få år skaffe seg nye, dyrere nettløsninger». Bransjen publiserte sitt motsvar få dager etterpå: Vi ønsker forskriften velkommen. Den viktigste feiloppfatningen til artikkelen i Aftenposten var at det er et fåtall som har nytte av universell utforming. Men det forskriften stiller krav om er bedre nettsider, forankret i den internasjonale standardorganisasjonen The World Wide Web Consortiums (W3C) retningslinjer og standarder for nettsider. 

Bedre nettsider betyr at flere kan bruke nettsidene. Om regningen fra konsulentfirmaet blir betraktelig høyere etter at forskriften trer i kraft, kan ikke kvaliteten ha vært særlig høy i utgangspunktet.
Internett er infrastruktur, og vi må stille krav til kvaliteten på infrastrukturen vår, akkurat slik vi stiller krav til veikvalitet, telefoni eller kollektivtrafikk. For følger folk forskriften, så kan du fortsette å lese Dagens Næringsliv på nettbrett og datamaskin, selv når syn og hørsel er borte. Dét er et internett som er klar for eldrebølgen.

Forfatter

Portrett av Ida Aalen
Ida Aalen
Ida Aalen er interaksjonsdesigner hos Netlife Research.

Kommentarer

Skriv ny kommentar

* obligatorisk felt som du må fylle ut for å sende skjemaet.